594 e.kr.
Vanskelig oppgave som viler på mine skuldre. Som sønn av en rik patriser med eiendommer både i Roma og på Sicilia forventes det meste av meg. Og ikke minst fordi at ”bruttern” er så suksessfull som han er, men jeg synes han bare virker skinnhellig. Først får han den beste utdannelsen og så blir han utnevnt som Praefectus urbis, byprefekt. Til slutt for å toppe det hele, etter å ha levd asketisk i kloster i lang tid blir han enstemmig valgt til pave, imens jeg er her oppe ved Rhinen i Germania Inferior og sliter med disse barbariske germanernes paganisme, deres polyteistiske og synkretiske religion. Hedninger! Men jeg skal ikke misunne han jobben som er pålagt han. Det er sikkert like tøft der som her. Med konstant frykt for langobardene og med elva Tiberen som har gått over sine grenser og skaper pester og fordervelse. Og i hele tatt å bli valgt mot sin vilje som Pave etter han til og med har skrevet til keiser Maurice om at han ikke skal gi sitt keiserlige samtykke.
Legenden forteller at Pave Gregor den store først gjemte seg i en vintønne og senere i en grotte for å unngå å bli pave, men stedet ble hele tiden pekt ut ved et himmelsk lys. En skinnende hvit due fløy foran dem som lette etter rømlingen og viste dem veien til hans gjemmested.
Det er synd. Alt han egentlig ville var å leve sitt klosterliv.
604 e.kr.
Min bror er nå død og begravd i St. Peterskirken med inskripsjonene ” Consul Dei”, ”Guds Konsul” på sitt gravmonument. Han er også kanonisert, helligkåret, som St. Gregor, skytshelgen for bergverk, murere, knappestøpere, de lærde, lærere, elever, studenter, det kirkelige skolevesen, sangere og musikere. Vel fortjent bror.
Vanskelig oppgave som viler på mine skuldre. Som sønn av en rik patriser med eiendommer både i Roma og på Sicilia forventes det meste av meg. Og ikke minst fordi at ”bruttern” er så suksessfull som han er, men jeg synes han bare virker skinnhellig. Først får han den beste utdannelsen og så blir han utnevnt som Praefectus urbis, byprefekt. Til slutt for å toppe det hele, etter å ha levd asketisk i kloster i lang tid blir han enstemmig valgt til pave, imens jeg er her oppe ved Rhinen i Germania Inferior og sliter med disse barbariske germanernes paganisme, deres polyteistiske og synkretiske religion. Hedninger! Men jeg skal ikke misunne han jobben som er pålagt han. Det er sikkert like tøft der som her. Med konstant frykt for langobardene og med elva Tiberen som har gått over sine grenser og skaper pester og fordervelse. Og i hele tatt å bli valgt mot sin vilje som Pave etter han til og med har skrevet til keiser Maurice om at han ikke skal gi sitt keiserlige samtykke.
Legenden forteller at Pave Gregor den store først gjemte seg i en vintønne og senere i en grotte for å unngå å bli pave, men stedet ble hele tiden pekt ut ved et himmelsk lys. En skinnende hvit due fløy foran dem som lette etter rømlingen og viste dem veien til hans gjemmested.
Det er synd. Alt han egentlig ville var å leve sitt klosterliv.
604 e.kr.
Min bror er nå død og begravd i St. Peterskirken med inskripsjonene ” Consul Dei”, ”Guds Konsul” på sitt gravmonument. Han er også kanonisert, helligkåret, som St. Gregor, skytshelgen for bergverk, murere, knappestøpere, de lærde, lærere, elever, studenter, det kirkelige skolevesen, sangere og musikere. Vel fortjent bror.
Flott tekst, Hans Olav. Dette virker det som du har kost deg med. Den litt bitre dagbokforfatters betraktninger over sin mer fremgangsrike bror er satt i meget troverdig kontekst. Du har mange fine detaljer her og legenden om pave Gregor er jo kostelig.
SvarSlett